© Farinoza / stock.adobe.com
Dalmatinere har to lidenskaper: familie og bevegelse.
Den mellomstore til store dalmatineren med den umiskjennelige hvit-svarte pelsfargen er en veldig aktiv hund som liker å se etter fysiske og psykiske utfordringer.
Dalmatinerens merketegn er helt klart den hvite pelsen med de svarte/brune flekkene. Den er enestående blant hunderasene og oppsto på grunn av en genmutasjon. De unike mørke flekkene, som ideelt fordeles symmetrisk over hele kroppen, skiller seg klart fra den ellers rent hvite, korte pelsen. De runde flekkene med en ideell diameter på to til tre centimeter bør være av en enhetlig svart eller leverbrun farge.
En dalmatiner fødes først rent hvitt og viser de første tegn på de typiske flekkene når de er 10 til 14 dager gamle. Når de er ett år har alle flekkene utviklet seg.
Dyr som allerede blir født med noen få store svarte flekker anses som feil i henhold til rasestandarden. Derfor utelukkes derfor fra videre avl.
Avhengig av flekkfargen varierer også øyefargen til dalmatineren. Den skal være mørkebrun hos hunder med svarte flekker, mens hos leverbrune eksemplarer skal den være ravfarget.
© serova_ekaterina / stock.adobe.com
Det glatte hvite korthåret til dalmatineren er veldig tett, men uten ekstra varmende underull. Det understreker rasens velproporsjonerte og atletiske kroppsbygning som gir dalmatineren en veldig elegant gang. Dens slanke kropp viser en kraftig rygg med en rett rygglinje og muskuløse skuldre.
Halsen er lang og kraftig, og har i likhet med hodet, ingen hudfolder. De avrundede hengeørene sitter høyt på den ganske smale skallen og ligger tett inntil hodet. Den sigdformede halen, som smalner mot spissen, kan nå ned til anklene.
En dalmatiner hører til de mellomstore og store hunderasene, med en kroppsstørrelse på 56 til 62 centimeter hos hannhunder. Tisper er litt mindre med 54 til 60 centimeter og tilsvarende litt lettere.
Mens hannhunder veier 27 til 32 kilo ifølge rasestandard, bør vekten til en voksen tispe ideelt sett ligge mellom 24 og 29 kilo.
To ting er viktige for den påfallende rasehunden: For det første nærheten til familien sin og for det andre mye bevegelse. En dalmatiner er en veldig livlig familiehund som kan være rolige og kosete hjemme, men som er i toppform ute.
De aktive, sporty hundene er ekte utholdenhetsartister. Å løpe i timesvis ved siden av sykkelen eller følge eieren sin på joggetur gir dem stor glede. Men også svømming, apportering, leking eller lange spaserturer i skog og mark der hunden kan bevege seg fritt, er mulige aktivitetstyper i tillegg til mange hundesporter.
Den intelligente hvit-svarte energibunten vil gjerne bli oppmuntret både mentalt og fysisk og er til og med entusiastisk over å få lære små triks.
© ezzys / stock.adobe.com
En dalmatiner liker seg i selskap, enten med familien sin eller med andre dyr. De er gjerne med overalt og betraktes som veldig tilpasningsdyktige og behagelige følgesvenner – forutsatt de er både fysisk og mentalt fornøyd.
De er veldig følsomme og trekker seg heller tilbake ved spenninger i familien. Hundens kjærlighets-trengende karakter gjenspeiles også i oppveksten deres. Dermed reagerer de mye heller på ros og positiv bekreftelse enn på overdreven strenghet.
Ved tvang og for mye press slår den selvsikre dalmatiner gjerne over på trass og har i dette tilfellet viljen til å handle selvstendig. Som i de fleste tilfellene ikke burde være i eierens interesse.
I gode hender, som viser hunden konsekvent men kjærlig vei, viser dalmatineren seg som en vennlig og åpen familiehund. Besøkende rapporteres umiddelbart, men aggressiv eller fryktinngytende oppførsel er helt fremmed for den vennlige rasehunden.
I samlivet med barn viser den mye tålmodighet og er leken – men den liker ikke å bli misbrukt som «leke».
Veien til en motehund innebærer en del ulemper for de fleste rasene. Med økt avl, som først og fremst handler om profitt, faller ofte viktige egenskaper som helse og stabil natur bort.
Derfor er det sikkert heller bra at boomen rundt dalmatineren har lagt seg noe. Tross alt krever avl av denne spesielle hunderasen fremsyn og stor ansvarsfølelse. Spesielt fordi dalmatineren må kjempe med noen rasetypiske sykdommer.
Sammenlignet med andre hunderaser fødes det veldig mange døve dalmatinervalper. Forskere konstaterte allerede tidlig at døvhet hos hunder har sammenheng med den hvite pelsen. Det er ikke bare hos dalmatinere at forekomsten av døvhet øker proporsjonalt med mengden hvitt i pelsen. Til tross for denne tidlige kunnskapen er det hittil ikke blitt utviklet en gentest for tendensen til døvhet.
Årsaken er den komplekse arven av døvhet med flere gener involvert. Dermed kan døve hunder ha fullstendig sunne foreldre, mens to døve foreldre kan få hørende avkom.
For å utelukke at valpen din er berørt av døvhet, bør interesserte derfor absolutt få fremlagt resultatet av høretesten når valpen blir kjøpt.
Et annet helseproblem som rammer dalmatinerrasen, er det forstyrrede urinsyretransportsystemet på grunn av en genetisk basert stoffskiftedefekt.
I motsetning til andre hunder dannes det raskere urinstein hos dalmatinere, derfor snakker man også om dalmatisk syndrom. Selv om alle renrasede dalmatinere produserer urinsyre med et høyere syrenivå, får ikke alle dalmatinere urinstein.
Dessverre kan ingen oppdretter av denne rasen forhindre dette, men du kan som eier redusere risikoen for sykdom gjennom ernæringen.
For en dalmatiner anbefales det en purinfattig ernæring. Ved å unngå purin, som for eksempel finnes i oksekjøtt, innmat, fisk og gjær, kan urinsyrenivået i urinen senkes og risikoen for urinstein reduseres tilsvarende.
Siden dalmatineren i tillegg ofte rammes av allergier, har det vist seg gunstig for mange hunder å fôre med et spesielt diettfôr. Riktignok kan også det vanlige tørrfôret med et lavt råproteininnhold på 15 prosent også gi gode resultater, men slike standardiserte hundefôr oppfyller for det meste ikke de spesielle behovene til en dalmatiner.
Å drøfte en nøyaktig ernæringsplan med veterinæren eller oppdretteren er uansett nyttig.
Uansett om du velger tørrfôr, våtfôr eller ferskt fôr rett fra kjøkkenet ditt: Det er viktig at dalmatineren din drikker mye og får tilstrekkelig med væske.
Hunder som har hyppige muligheter til å tisse har mindre sannsynlighet for å utvikle urinstein enn hunder som bare må «ut» en gang om dagen. Det har i tillegg vist seg å være nyttig å kun fylle matskålen til dalmatineren én gang om dagen (helst om ettermiddagen).
Avgjørende for et sunt og langt liv til din dalmatiner, er i tillegg til en bevisst sunn genetikk, også en sunn ernæring og et tilpasset hundehold.
Tilpasset betyr hos en dalmatiner først og fremst at den får mye mosjon og aktivitet. Fritt løp i hagen og en kort gåtur er på langt nær ikke nok til denne sporty og utholdende hunden. Minst to timer, og aller helst tre til fire timer daglig, må eierne av dalmatinere bruke på det sportslige underholdningsprogrammet til hundene sine.
Lange spaserturer i naturen, badebesøk ved en bekk eller sjø, joggeturer, sykkel- eller rideturer, er bare noen eksempler på hvordan du kan sørge for at din dalmatiner beholder sitt gode humør. Den lærevillige og smidige hunden er like begeistret for hundesport som klikker-trening, hundedans, agility, lydighet eller søkeleker.
Det er en selvfølge at en hund med slike krav ikke er en sofahund for de som trives best innendørs. En dalmatiner trenger en aktiv familie som deler dens lyst til å bevege seg.
I tillegg til gleden ved å være sportslig sammen med hunden eller å ta utflukter i naturen sammen, bør familien selvfølgelig også ha mye tid til den.
Fulltidsarbeidende egner seg sikkert ikke like godt som eiere til den bevegelsesglade hunden. I tillegg bør du være klar til å integrere hunden som et fullverdig familiemedlem.
Selv om hunden skal innta den laveste rangen i familieflokken, trenger den sosiale firbente vennen en tett kontakt med sine mennesker, samt mye kjærlighet og omsorg. Å være alene for lenge eller til og med det å leve i en hundegård er ingenting for en dalmatiner.
© DoraZett / stock.adobe.com
I motsetning til de fysiske og mentale utfordringene som holdet av en dalmatiner medfører, er pleien av denne hunden ganske lett.
Det er tilstrekkelig å børste den korte, glatte pelsen og gni den av med en fuktig klut. Først når pelsen skiftes (to ganger i året) bør den rengjøres daglig med en gummibørste eller nubbet hanske som er laget for dette formålet.
I tillegg til pelspleien, bør øyne, ører, tenner og klør også kontrolleres og renses regelmessig. Jo mer rutinemessig du utfører disse korte «sjekkene» og pleieenhetene, jo mer avslappet vil hunden tåle dem. Og desto mer tid har du til de sportslige aktivitetene med den flekkede yndlingen din!
Den som kjøper en dalmatiner fra en seriøs oppdretter, bør regne med en kostnad på mellom 15.000 og 25.000 kroner. Men pengene er verdt det! Pålitelige oppdrettere sørger for alle nødvendige vaksineringer samt en god sosialisering. Alle disse tingene er viktige og uunnværlige for et langt og godt samliv.
De beste forholdsregler tas av kunnskapsrike oppdrettere som med sin kunnskap og utallige tester, sørger for at kun friske dyr får avkom sammen. Et av avlsmålene til ansvarlige oppdrettere er robuste hunder som ikke viser tegn til hundeaggresjon, stress eller nervøsitet.
Når du har fått kontakt med en dalmatineroppdretter, kan du som regel besøke oppdretteren og valpene hjemme hos den. Under besøket bør du stille oppdretteren alle spørsmålene om ting du lurer på. Stil også kritiske spørsmål. På denne måten finner du raskt ut om det dreier seg om en seriøs oppdretter. Vær også oppmerksom på foreldrene til valpene, som skal gjøre et sunt og balansert inntrykk.
Per i dag er dalmatinerens opprinnelse uklar. De mange teoriene er kun basert på antagelser. I tillegg til Dalmatia-regionen på den kroatiske kysten, diskuteres også Italia, England, Tyrkia og Nord-India som mulige opprinnelsesland.
Illustrasjoner på greske freskomaleri og gamle egyptiske faraograver antyder at forfedrene til de flekkete hundene levde for mer enn 1.000 år siden. Hvilket formål eller hvilke oppgaver de opprinnelig hadde og hvor navnet deres kommer fra, er dessverre ikke fortalt.
Gamle historier som viser dalmatineren som tyrkisk hund, dalmatisk hund, Petit Danois, tigerhund eller bengalhund viser at den karakteristiske hvite og svarte hunden eksisterte så tidlig som i middelalderen.
Siden slutten av middelalderen har den vært populær blant europeisk adel og høyere samfunn. Spesielt i England ble den brukt som en fornem og beskyttende ledsagerhund for vogner.
I Amerika skapte den seg spesielt et navn som følgesvenn for brannbiler, som opprinnelig ble trukket av hester. Den påfallende dalmatineren løp bjeffende foran og sørget som «levende sirene» for fri bane. Til og med i dag er den maskot hos mange amerikanske brannvernenheter.
I det 19. århundret startet den rene avlen av mange hunderaser, og visse standarder ble etablert for de forskjellige rasene. Dalmatineren ble da endelig anerkjent som en uavhengig hunderase.
I 1890 ble den første enhetlige og offisielle standarden etablert. Til tross for krigens uro i første og andre verdenskrig og tapet av rollen som vognhund da motoriseringen begynte, var dalmatineren i stand til å fortsatt hevde seg som rasehund. I dag er den veldig populær uten spesielle oppgaveområder, men er elsket som ledsagelse- og familiehund.
Den mellomstore Golden Retrieveren er en stor barneelsker og perfekt familiehund: den er meget menneskekjær og lett å håndtere, men behøver litt pelspleie og mye bevegelse.
Den intelligente og sofistikerte Border Collien med kort eller middelslang pels er tvers igjennom en gjeterhund og er derfor bare delvis egnet som familiehund.
Den fransk-belgiske bichon frisé er en sjarmør som fortryller mange hundevenner med sin vennlige natur. Les mer om den populære rasen her.
