© Dogs / stock.adobe.com
Lydig, menneskevennlig og allsidig: den store Labrador Retrieveren er ekstremt populær som familiehund, men hunden, som opprinnelig ble brukt som arbeidshund, har også behov for fysiske og mentale utfordringer.
I Storbritannia og USA hører Labrador Retrievere til blant landenes mest populære rasehunder. Men også i mange europeiske lande (inkludert Norge og Danmark) troner de øverst på valpestatistikken. Det er ikke rart, da Labrador Retrieveren er en rasehund preget av en enorm menneskevennlighet og en uttalt lydighet. Denne medfødte «will to please», altså ønsket om at behage sin herre, gjør den til en utmerket ledsagerhund med en stor samarbeidsvilje og tilpasningsevne. En Labrador kan lett tas med overalt, og vil alltid være en velkommen gjest. Den møter alltid fremmede med vennlighet og en logrende hale. Den vennlige, åpensinnede hunden er nysgjerrig og vil helst til enhver tid ha selskap. Sjenanse, frykt eller usikkerhet er like så fremmed for den sosiale Labradoren som aggressiv atferd.
En Labrador elsker sine folk og især barn over alt. De liker å være en del av festen, og misliker å være alene for lenge. Når de er sammen med familien sin, utmerker retrieverne seg gjennom deres tålmodige og avbalanserende vesen. Med deres rolige natur og urokkelige vennlighet bidrar de betydelig til familiens harmoni. Å få en Labrador kun av denne grunn ville dog ikke få denne rasehunden til å komme til sin rett. Opprinnelig oppdrettet som en jakthund, er en Retriever en meget aktiv og arbeidsivrig hund, som ikke kun har en god nese og enorm utholdenhet, men som også har stor glede av å leke i vann og apportere.
Utover sin mest populære rolle som familiehund blir den allsidige Labrador Retrieveren ofte brukt som blindehund, som rednings- og lavinesøkehund, eller som sporhund for politi og tollvesen. For å gjøre en Labrador lykkelig, skal dens arbeids- og beskjeftigelsestrang alltid tas i betraktning. Som eier vil du raskt se, hvor lett din Labrador er å håndtere og hvor mye mer avbalansert den kan være, hvis den er så mentalt og fysisk utfordret, som den fra naturens side er disponert for.
Med en skulderhøyde på 56 til 57 cm hos hanner og 54 til 56 cm hos tisper, er en Labrador Retriever å finne blant de litt større hunderasene. De er meget aktive, glade for bevegelse, og har en tilsvarende muskuløs og kraftig kroppsbygning. Totalt sett er den typiske Labradoren kompakt med et bredt kranie, en sterk nakke og en bred, dyp brystkurv. Karakteristisk er den høyt sittende, sterke og tilspissende «oterhalen», som hunden bruker som et ror i vannet. På det brede hodet med tydelig stopp og den sterke, mellomlange snuten, har den tettliggende ører som sitter langt bak.
Derutover har den en rasetypisk kort og tett pels med en god, vanntett underull. Den korte pelsen avles i henhold til rasestandarden i tre forskjellige fargevarianter: sort, gul og brun. Pelsen er alltid ensfarget, men en liten hvit brystmarkering aksepteres. Den gule fargen spenner fra lyscreme til reverød. Den brunfargede Labradoren er lys til mørk sjokoladebrun. I midlertidig er den sorte pelsfargen, som er genetisk dominant, stadig den mest alminnelige fargen.
Selv om kun en type er beskrevet i rasestandarden, er det i de seneste årtier oppstått to forskjellige avlslinjer: på den ene siden den mere kompaktbygde «Show Retrieveren» og den lettere byggede «Field-Trial-Labrador», som primært oppdrettes til arbeid, og som har et smalere hode og som oftest en lengere snute. «Dual Purpose»-typen skal harmonisk forbinde de to linjene «arbeid» og «show», som kommer dermed tettest på raseidealet.
© jeka_pi / stock.adobe.com
Forfedrene til Labradoren har deres opprinnelse, likesom Newfoundlenderen og Landseer, på den canadiske østkysten. Ifølge overleveringene stammer Labradoren fra den såkalte St.-John’s-hund, en sort vannhund med tett pels. De hjalp med jakten eller brakte fisk og fiskenett, som var drevet med strømmen, opp av vannet.
Første målrettede avlsforsøk fant sted i andre halvdel av det 19. århundret i England og Skottland, etter at britiske fiskere hadde brakt de ivrige hundene med hjem. Det engelske rasenavnet Labrador Retriever refererer her på den ene siden til den kanadiske Labrador-halvøyen med samme navn, samt hundens karakteristiske apporteringsdisposisjon (to retrieve = hente, hente tilbake, berge, redde).
Den engelske avlsinnsatsen, herunder av den andre Earl Malmesbury (1778-1841), som konsekvent fokuserte på avlshundenes jaktevner, kan vi takke for at Labrador-rasen fant innpass hos den jaktentusiastiske adel. Den 7. juli 1903 anerkjente den engelske Kennel Club endelig Labrador som en uavhengig hunderase. Tallrike suksesser i utstillinger gjorde snart den aktive og fredelige labradoren kjent og elsket utenfor adelen og utenfor England. Fargene gul og brun ble i lang tid betraktet som avlsfeil, og ble først senere akseptert og ansett som ønskelig ved siden av varianten med sort pels.
Selv om en Labrador Retriever primært i dag er verdsatt som familiehund, er den stadig preget av et høyt nivå av arbeidsglede og en sterk apporteringstrang. Derfor har de fleste oppdrettere, som følger FCI-standarden og er organisert i klubber, en sunn, sikker og sterk hund. Hvis du velger en Labrador som familiehund, bør du ikke glemme, at en Labrador Retriever fortsatt er en arbeidshund, og har bruk for en passende mengde oppgaver og sysselsettingsøvelser. Det finnes masser av fasiliteter for oppdrettere og eiere hvor man kan trene med sin Labrador.
En aktiv Labrador, som fremmes i sine evner og som beveger seg mye, er som regel en sunn og robust hund, som ikke blir særlig syk. Likevel finnes det blant Labrador Retrievere også en rekke arvelige sykdommer som kun kan unngås ved oppdrett som er gjort med omtanke. Disse omfatter sykdommer i bevegelsesapparatet, såsom hoftedysplasi (HD), albuedysplasi (ED) samt osteochondrose, samt arvelige øyesykdommer, slik som progressiv retinal atrofi eller arvelig grå stær.
Når du kjøper en Labrador, skal du sikre at hunden som er blitt diagnostisert med en av disse sykdommene, systematisk blir utelukket som avlsdyr, og at foreldre og valper er tilsvarende «genetisk sunne». Kun på denne måten kan en ytterligere spredning av disse sykdommene unngås. Hvis du er interessert i en raseren valp, bør du altså kjøpe den fra en velrenommert oppdretter, som har fått foretatt alle nødvendige undersøkelser og forhåndsregler. En kontrollert, sunn og vaksinert valp som har alle nødvendige papirer er heller ikke gratis. Valpeprisen for en Labrador Retriever ligger sjeldent under 7000 kroner, som oftest høyere. En sunn hund, som du kan tilbringe mange år sammen med og som kun behøver få dyrelegebesøk bør være prisen verdt.
Fra det øyeblikk du overtar hunden, ligger ansvaret for hundens helse i dine hender. Et balansert fôr, som gir hunden din alle de vesentlige næringsstoffer og ikke inneholder for mye eller for lite energi, sikrer også at din hund forblir aktiv og sunn i mange år. Dessverre har især en Labrador tendens til å overspise og med det en predisposisjon for overvekt. Dette er dog ytterst usunt for hunder, og kan medføre mange helseplager som kan forkorte din firbente venns liv.
Overflødige fettstoffer eller søtningsmidler som sukker eller glukose hører derfor ikke til i noen hundeskål. En sunn, balansert kost karakteriseres som regel av et høyt kjøttinnhold (minst 70 prosent). Kjøtt er for hunder den viktigste proteinkilden. Frukt & grønt (ca. 20-30 prosent) sikrer viktige vitaminer og næringsstoffer i hundeskålen. Kornprodukter har din hund kun bruk for i små mengder. For mye korn er i høyere grad en indikator for et fôr av dårligere kvalitet.
Oppdag også utvalget av hundefôr til labrador retrievere i zooplus sin hundeavdeling.
For å unngå overvekt bør du – i tillegg til fôrets korrekte sammensetning – også være oppmerksom på den rette mengden. Du bør under ingen omstendigheter overlate beslutningen om hvor mye din hund spiser til labradoren selv. Labrador Retrievere har som tidligere nevnt en tendens til å overspise og vil, så lenge de har muligheten til det, spise mye mer enn det som er godt for dem og deres mage. Den riktige mengden med fôr kan dog variere kraftig, avhengig av din hunds alder, vekt og aktivitetsnivå. Som regel har en labrador behov for ett eller to måltider om dagen. Disse bør finne sted på samme tidspunkt hver dag. Hvis du gir din hund godbiter innimellom, skal du trekke denne mengden fra hundens normale dagsporsjon og servere litt mindre.
Det er ingen foreskrevne vekttabeller til en Labrador Retriever. Om din hund er for tykk eller for tynn, overspiser eller spiser for lite, er og blir til syvende og sist opp til deg. Som en tommelfingerregel gjelder det at du bør kunne føle ribbenene lett med dine hender, uten at du kan se dem med det blotte øye. Hvis du er i tvil, så spør din dyrlege eller oppdretteren om hundefôr og den passende mengden til nettopp din hund.
© Katherine / stock.adobe.com
Til din Labradors sunnhet og velvære bidrar den korrekte pleien på avgjørende vis. Utover de rutinemessige undersøkelsene hos veterinæren, som ubetinget bør overholdes, kan du oppdage sykdommer tidlig hvis du regelmessig gjør korte «check-ups», og handler tilsvarende. Hos en labrador bør ører, øyne og tenner få spesiell oppmerksomhet. For å unngå skader eller betennelser bør hundens klør klippes regelmessig. Pelsen til en labrador er lett å stelle, og rengjør seg nesten selv. Minst en gang om uken bør den dog børstes kraftig for å fjerne løse hår og gjenstridig smuss.
God hundepleie behøver altså ikke å ta lang tid. For å gjøre det enda enklere anbefales det å gjøre undersøkelser og pleieritualer til en fast del av din dags-, henholdsvis ukeplan, så det blir til rutine. Hunder like klare regler og god organisering. For mange uventede overraskelser og endringer kan forvirre den følsomme labradoren. Det beste er å begynne med pleieprogrammet allerede i valpealderen og tidlig venne din hund til å sitte stille.
Likeså ukomplisert som pleien er en labradorens hold og oppdragelse. Den vennlige, menneskevennlige hunden er derfor også velegnet til nybegynnere uten tidligere hundeerfaring. Likevel er det et par grunnleggende prinsipper du bør huske på når du går til anskaffelse av en labrador retriever.
Labradoren er av natur en arbeids- og brukshund. For et lykkelig hundeliv har den derfor bruk for en masse mosjon og rikelig med sysselsettingsmuligheter, slik at rasens apporteringstrang kan oppfylles. Et hus med egen hage, hvor den aktive hunden har tilstrekkelig med plass, bør være en forutsetning for denne bevegelses glade hunden. En labrador skal være i stand til å «utfolde seg», og det sier seg selv at det ikke er nok med et par små daglige turer rundt blokken. Hundesport som lydighetstrening og hundedans, utdannelse til sporhund, eller jaktprøver er en fantastisk måte å fremme hundens fysiske og mentale ferdigheter på. For å gjøre de daglige spaserturene litt mer varierte, bør du også inkludere små søke- og apporteringsleker. I tillegg vil hunden bli ekstra glad dersom den får lov til å hoppe i en bekk eller i en liten innsjø.
For et fredelig og uproblematisk samvær i naturen og blant mennesker hører det selvfølgelig med at din hund følger dine instrukser og ordre. Det er like sant for en labrador som det er for en schæferhund. Korrekt oppdragelse er hjørnestenen i samlivet mellom menneske og hund. Men generelt gjør en Labrador det lett for deg med sin menneskevennlige natur og tendens til å være lydig. Det er viktig at du oppdrar den følsomme hunden konsekvent men kjærlig. Din hund reagerer bedre på positiv forsterkning, slik som ros eller godbiter, enn hvis du er desidert streng eller hard. For nybegynnere anbefales det å besøke en hundeskole, hvor det ikke kun er hunden, som lærer seg de viktigste kommandoer og ønskeadferd, men også eieren som lærer å kontrollere sin hund.
Generelt er det slik at desto bedre er din hund er oppdratt, jo mer kan du foreta deg sammen med den – uansett om det er snakk om en sykkeltur med hunden, et besøk hos venner i kolonihagen eller en ferie sammen på en strand som tillater hunder. Livet med en labrador blir garantert avvekslingsrik og full av en mange gode opplevelser.
Den mellomstore Golden Retrieveren er en stor barneelsker og perfekt familiehund: den er meget menneskekjær og lett å håndtere, men behøver litt pelspleie og mye bevegelse.
Den intelligente og sofistikerte Border Collien med kort eller middelslang pels er tvers igjennom en gjeterhund og er derfor bare delvis egnet som familiehund.
Den fransk-belgiske bichon frisé er en sjarmør som fortryller mange hundevenner med sin vennlige natur. Les mer om den populære rasen her.
