© nspooner / stock.adobe.com
Den tyske schäferen er den mest utbredte brukshundrasen verden over. Takket være deres iver etter å lære, samt sin menneskekjære personlighet er de mangfoldige hundene også velegnet for familielivet.
Knapt noen andre rasehunder kan brukes til like mange ulike formål som en schäferhund. Opprinnelig ble denne rasen avlet fram til en gjeterhund som skulle passe sauer. I dag blir schäferhunder også brukt som tjenestehund i politiet, militæret og tollmyndighetene, som rednings- og terapihund, og som lavinehund eller førerhund. Dette gjør schäferen til den verdensledende rasen blant tjenestehundene.
Verken mennesker eller maskiner kan erstatte de modige, utholdende og pålitelige hundene når de jobber. Hundens selvsikkerhet, instinktive atferd og belastningsevne er enestående. På grunn av sin høye intelligens, læreenve og en enorm arbeidsvilje tar en schäferhund utfordringer på strak arm og er egnet til så å si enhver oppgave. I tillegg er schäferhunden veldig glad i mennesker. Den vil være trofast, lojal og pålitelig ved eierens side til enhver tid. Det er spesielt kombinasjonen av robusthet, arbeidsvilje, pålitelighet og lydighet som gjør schäferen så populær og optimalt egnet for mange ulike oppgaver.
Lojaliteten og påliteligheten ovenfor mennesker har også ført til at schäferhunden har blitt til en ettertraktet familiehund. Faktisk er den en storslått partner og følgesvenn som er velegnet for familielivet, forutsatt at den er veloppdratt og sysselsatt i stor nok grad. Godt sosialiserte schäferhunder viser seg å være barnevennlig og fungerer bra med andre husdyr. En forutsetning for livet som familiehund er dog at denne aktive hunden får nok fysiske og mentale utfordringer. Dyr som ikke får nok å sysle med og hvor de fysiske behovene, samt arbeidsviljen ikke blir tatt i betraktning, utvikler ofte uønsket atferd som ikke er vanlig for de balanserte rasehundene. De blir nervøse, lider av hyperårvåkenhet og er vanskelige å styre i hverdagen. En schäferhund som utfordres nok både mentalt og fysisk vil derimot være en berikelse for enhver familie: lekekamerat, sportskompis og lojal beskytter.
Med en skulderhøyde mellom 60 og 65 cm hos hannhunder og 55 til 60 cm hos tisper, regnes schäferhunden som en mellomstor til stor hunderase. Den velproporsjonerte kroppen reflekterer livet som brukshund. Den er kraftig og muskuløs, men virker samtidig smidig og atletisk. Det er ingen tendens til klønete oppførsel. Hundens gangart er bred og kraftig, og vitner om den enorme utholdenheten.
Det kileformede hodet, som står i et harmonisk forhold til resten av kroppen, slutter med en rett neserygg og en svart nese. I tillegg imponerer den med sitt tannsett bestående av 42 tenner. De stående, framoverrettede ørene, samt de mørke, lett skråttliggende øynene gir schäferhunden et evigvarende våkent og oppmerksomt ansiktsuttrykk.
I lang tid tillot rasestandarden til FCI, hvor schäferhunden er oppført som nummer 166 i gruppen til bruks-, hyrde- og gjeterhundene, kun schäferhunder med kort pels. Pelsen skal her ligge tett og rett mot kroppen og styrkes av tykk underull, som skal beskytte hunden mot snø, regn og kulde.
Først i år 2008 ble den lange pelstypen tatt opp i rasestandarden til FCI. De lange, myke dekkhårene, som hos denne pelstypen ikke ligger tett inntil kroppen, er buskete rundt ørene, beina og halen. Den pelskledde halsen viser en typisk hårmanke. Pelsfargen er svart med brune, gule eller lysegrå avtegninger, ensfarget svart eller ulvegrå, eller grå med brune sjatteringer.
Selv om det iblant kan forekomme hvite schäferhund-valper i et kull, blir denne fargen siden 1933 vurdert som “feilfarge” innenfor FCI-standarden. 1968 fulgte også “Shepherd Dog Club of America” etter – som har ansvaret for standardene i “American Kennel Club”. Et unntak danner per dags dato kun “Canadian Kennel Club”, som fortsatt godkjenner hvite schäfere i stamregisteret sitt. Siden 2011 fører FCI den “hvite schäferen” som en egen rase under navnet “Berger Blanc Suisse” (hvit gjeterhund). Det er dog ikke tillatt å parre hvite schäferhund-valper med hvite gjeterhunder. Hvite schäfere kan derfor heller ikke registreres under rasen Berger Blanc Suisse.
© milanvachal / stock.adobe.com
Generelt har schäferhunden blitt stadig sterkere og større i løpet av avlshistorien. Kritikere klager på at denne formen ikke har mye til felles med den opprinnelige typen, som var betydelig lettere, mindre muskuløs, men samtidig også smidigere og mer agil. Uenighetene blant oppdretterne førte til slutt til at de ble dannet to ulike avlsretninger. Den ene fokuserte i hovedsak på utseendet og såkalt utstillingsoppdrett der hunden har en massivere kropp og en skråstilt, lav rygg. Den andre retningen foretrakk den lettere hundetypen og la mer vekt på ytelse og egenskaper som fremhever ferdighetene til en bruks- og tjenestehund.
Forfedrene til schäferhunden levde trolig allerede i det 7. århundre i Tyskland. Hundene med den korte pelsen hadde allerede på det tidspunktet et ganske bredt spekter av oppgaver. Selv om den i hovedsak ble brukt som gjeterhund var det å passe gjeterens eiendeler også en stor del av hundens ansvarsområde.
Offisielt starter historien til schäferen slik vi kjenner den i dag først på slutten av det 19. århundre. I 1871 begynte den prøyssiske rittmesteren Max von Stephanitz, som i dag gjelder som grunnleggeren av rasen, med målrettet avl.
Gjennombruddet i avlen oppnådde Stephanitz med hannhunden “Hector von Linksrhein”. Han skiftet dog hundens navn til “Horand von Grafrath” etter han kjøpte den i år 1898. Horand var den første hunden som ble registrert i stamboken til den nyopprettede “Verein für Deutsche Schäferhunde” (SV), som er den tyske raseklubben for schäferhunder. Stephanitz fokuserte avlen fullstendig på Horand og hans bror “Luchs von Sparwasser”. Horand, Luchs og tispen “Mari von Grafrath” gjelder i dag som stamforeldrene til den tyske schäferhunden. De fleste schäferhundene går tilbake til denne linjen.
Målet til Stephanitz var klart definert. Han ville avle fram en mangfoldig brukshund, og hadde helt klare forestillinger om hvordan vesenet og arbeidsegenskapene til denne hunden skulle se ut. Dydene mot, lojalitet, lydighet, utholdenhet og robusthet gjorde schäferhunden verdenskjent og i mange land til en av de mest populære tjenestehundene for myndigheter som politi og militær. Under første og andre verdenskrig ble disse egenskapene stilisert som “tyske dyder”, og schäferen ble til et symbol på nasjonalsosialistiske tankesett. I kjølevannet av det anti-tyske vredet i utlandet, endret den britiske Kennel Club rasenavnet til “Alsatian Wolf Dog” eller senere bare “Alsatian Dog” for å unngå tillegget “tysk” i navnet. Først i år 1977 ble dette endret tilbake til det opprinnelige navnet.
Likevel var schäferhunden en etterspurt krigshund – både på den tyske siden og de alliertes. En trist berømthet har schäferen også fått av sin innsats i konsentrasjonsleir og som trofast følgesvenn ved siden av Adolf Hitler. Tallrike bilder fra NS-propaganda viser Hitler sammen med sin schäferhund “Blondi”. Til tross for dette og den sterke uttynningen av rasen på grunn av andre verdenskrig, fikk rasen nytt fotfeste og ble snart til en av de mest etterspurte brukshunderasene verden over. Som følge av at mange hunderaser ble “omgjort” til familiehunder, ble også schäferen stadig mer populær som akkurat det.
Med økende popularitet og utbredelse av raser, økte desverre også antallet rasetypiske sykdommer. Hofteleddsdysplasi (HD), som også er kjent hos en rekke andre raser, er også å finne hos schäferhunden. I tillegg er albueleddsdysplasi (AD) og degenerativ lumbar spinal stenose andre leddsykdommer som denne rasen dessverre er predisponert for. Utover det har det også kommet til et økt antall øyesykdommer og allergier hos denne rasen.
© Karola / stock.adobe.com
Med gentester fra dyrene som brukes til avl er det mulig å redusere antallet av sykdommene nevnt ovenfor. Det finnes imidlertid en såkalt avlskår som opplyser om hvorvidt valpen er predisponert for bestemte sykdommer. Dyr som har en sterk genetisk predisposisjon for en eller flere helseproblemer, blir ekskludert fra videre avl. Dersom du har interesse i en schäfer-valp, bør du for all del sjekke om oppdretteren har gjennomført alle anbefalte tester og om disse også er bestått. En forutsetning for dette er at du kjøper valpen fra en seriøs oppdretter, som investerer mye tid og de nødvendige økonomiske midlene for å sikre en optimal helsetilstand. En slik oppdretter vil også gledelig gi deg informasjon om det du måtte lure på. Det sier seg derfor selv at en sunn valp som blir forsørget på best mulig måte ikke kan kjøpes på tilbud eller til en “superpris”. Sammenliknet med andre rasehunder er prisen for en schäfer-rasehund likevel forholdsvis lav.
Før du bestemmer deg for en oppdretter, bør du først tenke på hvilken type schäferhund du ønsker å ha. De fleste oppdretterne er i dag spesialisert på ulike avlsretninger, og fremmer dermed også forskjellige egenskaper i større grad. Dette innebærer at det avhenger av avlen i hvor stor grad ulike egenskaper som for eksempel arbeidstrangen eller de karakteristiske trekkene til gjeterhunden er utpreget. Sjekk på forhånd hvilken avlsretning oppdretteren følger, og velg den som passer best til dine forestillinger og behov. Selv om du kun ønsker å holde schäferhunden som familiehund, bør du være bevisst på at selv hunder som stammer fra en slik avlsretning fortsatt har en svært høy lærevilje og et stort behov for å sysselsettes. De vil aldri være tilfreds med en liten, kort luftetur.
Aktivitetsnivået til hunden er utslagsgivende for ernæringsbehovet og hvilken type ernæring som er best egnet. Det er klart at tjeneste- og brukshunder som til daglig tilbringer flere timer “på jobb” og beveger seg mye har et helt annet energibehov enn familiehunder som normalt har lengre pauser på flere timer. Det som ikke bør mangle i ernæringen – uavhengig av hvordan hundens hverdag ser ut – er proteiner, mineraler og vitaminer som bidrar til en sunn utvikling. Kjøtt er den viktigste proteinkilden, og bør utgjøre ca. 70% av hundens ernæring. Hunden kan få dette i form av enten ferdigfôr, hjemmelaget mat eller i rå tilstand (såkalt BARF-fôring). Det anbefales videre en andel på 20-30% av frukt og grønnsaker, slik at hunden får i seg alle nødvendige vitaminer og mineraler. For mye korn eller sukker hører ikke hjemme i hundefôret.
I og med at schäferhunder, i likhet med mange andre store hunderaser, har en tendens til å få leddproblemer, er det viktig å unngå en for hurtig vekst de første månedene. Forskning viser at hofteleddsdysplasi ikke bare er avhengig av de genetiske forutsetningene, men også har sammenheng med ernæringen. Et kosthold med for mye energi og fett påskynder den allerede kjappe oppveksten til valpene ytterligere og kan medføre leddproblemer selv når hunden blir eldre. Du bør derfor innhente informasjon om valpens ernæringsbehov og følge fôringsanbefalingene fra oppdretteren eller veterinæren. I tillegg er det viktig å ikke kreve for mye av valpen når det kommer til bevegelsen. I starten bør trappegåing unngås fullstendig. Naturlige pauser fremmer den sunne utviklingen av både bein og ledd.
Ved siden av en sunn ernæring og et artsriktig hundehold, hører også en fornuftig hundepleie til et sunt hundeliv. Schäferhundens pels er ganske lett å pleie, selv om regelmessig børsting og pelspleie er viktig og nødvendig for å opprettholde en sunn pelsstruktur. Like viktig og uunnværlig er jevnlige ormekurer og vaksinasjoner hos veterinæren. Utover det bør du også holde et øye med øyne, ørene og klørne. Disse krever også litt oppmerksomhet og pleie iblant og bør undersøkes av en veterinær dersom du legger merke til forandringer.
Dersom du bestemmer deg for å få en schäferhund, bør du selvsagt ikke bare tenke på dens ernæring og pleie, men også gjøre deg opp noen tanker rundt det å holde en slik rasehund. Schäferhunder er i første rekke brukshunder og ønsker å bli behandlet tilsvarende til tross for at de primært holdes som familiehund. Tilstrekkelig med fysisk og mental aktivitet er derfor avgjørende for et harmonisk samliv. Som eier av en schäferhund bør du ikke bare ha tid og være glad i lange gå- og/ eller sykkelturer, men også streve etter å innfri behovene til denne aktive og lærevillige rasen ved å for eksempel utøve en hundesport eller en form for utdanning.
Takket være sin mangfoldighet er denne rasen velegnet for så å si alle typer hundesport, som for eksempel agility, obedience eller Dog Dance. Den enestående luktesansen gjør den også utmerket egnet til mantrailing og sporsøk. Det som anbefales for schäferhunder som holdes som familiehund er å gjennomføre en utdanning til for eksempel redningshund eller patruljehund. Uansett hvilken aktivitet dere går for, vil du fort merke de positive effektene som dette har på hunden og forholdet mellom dere. Hunder som får trent både kropp og sinn tilstrekkelig kan ikke bare nyte pausene sine i større grad, men er også lettere å trene. De som bruker nok tid på trening og ser til at hunden får nok bevegelse, vil bli belønnet med en elskverdig, belastbar og lojal familiehund.
Den mellomstore Golden Retrieveren er en stor barneelsker og perfekt familiehund: den er meget menneskekjær og lett å håndtere, men behøver litt pelspleie og mye bevegelse.
Den intelligente og sofistikerte Border Collien med kort eller middelslang pels er tvers igjennom en gjeterhund og er derfor bare delvis egnet som familiehund.
Den fransk-belgiske bichon frisé er en sjarmør som fortryller mange hundevenner med sin vennlige natur. Les mer om den populære rasen her.
