© Massimo Cattaneo / stock.adobe.com
Sibirkatten er selve innbegrepet av en naturrase. De mellomstore kattene med sin kraftige kroppsbygning skal ha sin opprinnelse i Russland og ha utviklet seg helt uten menneskelig innflytelse. Målrettet avl startet ikke før på 80-tallet. Skogkattene, som også kalles «Sibirskaja koschka» i hjemlandet Russland, overbeviser sine fans med utseendet sitt og sin ukompliserte personlighet. Den fyldige pelsen til denne naturrasen er tilpasset de iskalde vinterne og varme sommerne i Sibir. Den varmer katten i den kalde årstiden og er lett nok for de varme sommermånedene.
Systematisk avl av sibirkatten startet først på 80-tallet, og har siden 1990 også gledet katteentusiaster i Amerika. Navnet «Sibirskaja koschka» («Sibirisk katt» var i hjemlandet i første rekke et samlebegrep for muskuløse huskatter med storslått, myk pels. Langhårede dyr er vanlig i alle russiske regioner og Sibir, om enn ikke like vanlig som korthårede dyr.
Det er ikke fullstendig avklart hvor lenge langhår-genet har vært så utbredt i den russiske kattepopulasjonen. Mens flere forskere går ut i fra en egenstående mutasjon, baserer andre seg på en teori som omhandler krysninger med langhårede dyr fra Orienten. Også den eksakte opprinnelsen til sibirkatten i hjemlandet er omstridt. Det ble lenge gått ut i fra at kaukasiske villkatter er nære slektninger til sibirkatten. Disse skiller seg betydelig fra den afrikanske villkatten, som regnes som stammoren til alle huskatter, når det kommer til kroppsbygning og pelsstruktur. Nyeste forskningsresultater motsier dog denne teorien. En forskergruppe ved Universitetet i Oxford fant ut at alle huskatter på de fem kontinentene avstammer den afrikanske villkatten.
Fram til inngangen av det 19. århundre var langhårede katter en sjeldenhet i Europa. Handelsmenn og reisende fikk derfor fort øye på de langhårede dyrene fra Russland. Sibirkattene ble allerede i 1864 beskrevet i en utgave av «Brehms Tierleben» (Norsk: «Dyrenes liv»). Påfølgende dukket de sporadisk opp i europeiske publikasjoner. Langhårede katter fra Russland var også en del av den første katteutstillingen som fant sted i 1871 i Crystal Palace, London. Gjennom recessiv arvelige langhår-gener kan selv kattunger som avstammer korthårede foreldre ha lang pels. Disse dyrene dannet senere grunnlaget for avlingen av sibirkatten.
Etter utstillingen i Crystal Palace ble rasen imidlertid glemt en periode. Avlen av rasekatter befant seg helt i begynnelsen på dette tidspunktet. Langhårede dyr var en raritet og ble krysset seg imellom for å få langhåret avkom. Sibirkatten forsvant i genbassenget til perserkatten og liknende raser, og vek for mer kjente og mer populære raser. Den politiske situasjonen i Sovjet-Russland bidro ytterligere til at Russland forsvant fra historien til katteavlen inntil videre.
Langhårede huskatter fra Russland dukket opp i Øst-Tyskland på 80-tallet, hvor de ble kalt «Trassenkatzen». I 1985 ble det etablert eksperimentell avl der. Fra 1986 ble kattene som utsprang denne avlen utstilt. Etter det gikk på slag på slag. Fra 1897 ble rasen, som på dette tidspunktet ble kalt «sibirsk skogkatt» offisielt anerkjent som egen rase. Det første kullet til den nye rasen ble født den 12. Mai 1988 i DDR (den tyske demokratiske republikk). Allerede i 1987 kom et første par russiske skogkatter til Tyskland med en utvandrerfamilie, og førte til det første registrerte kullet i 1989. Fra dette tidspunktet fant den «sibirske skogkatten», som den fortsatt ble kalt, stadig flere beundrere.
Omtrent samtidig startet den systematiske avlen av „Sibirskaja Koschka“ i Russland. Enhver katteklubb støttet dog en ulik rasestandard, slik at utseendet til sibirkatten fortsatt ikke var enhetlig. Fra Russland ble de første eksemplarene eksportert til USA. I 1990 flyttet den første sibirkatten inn i en amerikansk husholdning. De høye kostnadene knyttet til importen fra Russland sørget dog for at populasjonen av sibirkatter forble relativt liten i statene.
I dag blir sibirkatten avlet verden over. Navnet ble i 1991 endret fra «sibirsk skogkatt» til «sibirkatt». Endringen ble gjort for å tydeliggjøre skillet til den norske skogkatten. I 1992 ble rasen offisielt anerkjent av World Cat Federation, og i 1998 av Fédération Internationale Féline (FIFe). På engelsk blir katten betegnet som „Siberian Forest Cat“, „Siberian“ eller „Siberian Cat“.
Sibirkatten formidler stilen til en villkatt i miniformat. Den halvlange pelsen med robuste dekkhår og tett underull gir den likhet til Maine Coon og den norske skogkatten. Sibirkatten er dog mindre enn Maine Coon og har lengre bein enn skogkatten fra Norge. Sibirkatter kan bli opptil 120cm lang og ha en mankehøyde mellom 30 og 35cm. Samtidig er de mellomstore kattene muskuløse og relativ tunge med sine opptil ni kilogram. De er derfor også først utvokst i en alder av tre år.
Sibirkatten kan ikke legge skjul på sin opprinnelse i Sibir. Pelsen, som har et dobbelt lag om vinteren, er vannavisende og holder katten varm med spesielt tett og fin underull. Karakteristisk er også den fyldige kragen rundt halsen og brystet. Om sommeren mister sibirkatter derimot underpelsen sin. Sommerpelsen er dermed betydelig kortere og lettere, og derfor perfekt for de varme sommermånedene. Den fyldige halen til rasen skal dog forbli buskete om sommeren også. Pelsduskene mellom tærne forblir likeså når katten mister vinterpelsen. Pelsdusker på ørnene blir også gjerne sett. Sibirkatten har en heller avrundet hodeskalle med rund panne, store øyne og mellomstore, brede ører. Øyefargen skal være enhetlig og passe til pelsfargen. Farger fra gul/ gull til grønn er tillatt, hos dyr med hvit pels eller bicolor er også blå eller ulike øyne («odd eyed») tillatt.
I likhet med mange andre katteraser har ulike raseklubber egne krav når det kommer til utseende til sibirkatten. Avhengig av raseklubben, er oppdretteren knyttet til rasestandarden til den internasjonale avlsforeningen som raseklubben er tilhørig. Dette blir spesielt tydelig når det kommer til ønskede pelsfarger. Hos paraplyorganisasjonen TICA (The International Cat Association) er alle tradisjonelle farger tillatt. Organisasjonen er dog alene om dette, da de fleste avlsforeningene utelukker fargene Cinnamon, Fawn, Chocolate og Lilac. Die engelske fagbegrepene betegner rødlige og brunlige pelsfarger, samt deres respektive fortynninger, en svakere variant av fargen:
Den røde fargevarianten til sibirkatten kalles Cinnamon. Det engelske begrepet Fawn står for fortynningen til den røde fargevarianten Cinnamon. Sibirkatter med fargen Fawn er rød-beige. Chocolate er fagbegrepet for en brun grunnfarge. Fortynnes denne, kalles det Lilac.
Bortsett fra dette er alle farger og mønstre, samt enhver hvitandel tillatt. Som eneste skogskatterase er fargetegningen Point godkjent hos sibirkatten. Sibirkatter med Point-tegninger har til og med fått en egen rasebetegning: «Neva Masquerade». Fédération Internationale Féline (FIFe) fører Neva Masquerade som en egen rase. Ifølge rasestandarden er også blå øyne tillatt hos katter med Point-tegninger – jo mørkere, desto bedre.
© elen_studio / stock.adobe.com
Det er ikke bare utseendet til sibirkatten som er opprinnelig. Katten har også en veldig ukomplisert personlighet og gode instinkter. Sibirkatter regnes som utmerkede jegere, og elsker å hoppe og klarte. På grunn av kattens aktivitetsglede er den ikke veldig godt egnet som innekatt. De er alt annet enn tynnhudet, og vil kreve utetiden sin uansett vind og vær. Sibirkatter elsker vann. En regnbyge vil stoppe katten fra å gå ut i like liten grad som en snøstorm.
Sibirkatter er særdeles nysgjerrige og vet hva de vil. De gjelder som intelligente og eventyrlystne. Mange sibirkatter lærer for eksempel allerede i ung alder hvordan de bruker dørhåndtak. En sibirkatt har likevel sin helt egen vilje. For å unngå at den lille villkatten din gjør hva den vil, er en god oppdragelse alfa og omega. Til tross for dette vil sibirkatter knytte seg til menneskene sine fullt ut. Mange entusiaster av denne rasen rapporterer til og med ekte «samtaler» med pelspoten sin.
Alt i alt er sibirkatter oppriktig, robust og ikke misavlet. Dette gjelder både for det opprinnelige utseendet og personligheten til katten.
Sibirkatter er ekte friluftsindivider som elsker å springe rundt, hoppe, klatre og jage. Som nevnt fører dette til at rasen er mindre egnet som innekatt. Frigang i en sikret hage er et optimalt alternativ. Her kan kattene bruke trær til å klatre og kvesse klørne, rusle gjennom krattskog og jage mus eller fugler.
Den lange pelsen til sibirkatten kan fort danne floker på grunn av den tette underpelsen. Spesielt om vinteren og under pelsskiftet har dyrene derfor behov for litt hjelp til pelspleien. Dersom katten allerede på et tidlig stadie ble vendt til bruken av kam og kattebørste, er pelspleien som regel ikke noe problem. Børst pelsen nøye med jevne mellomrom og fjern døde hår samt forfiltret pels. Når den varme årstiden nærmer seg mister sibirkatten mesteparten av underpelsen sin. Ved å gi maltpasta eller kattegress kan du forbedre den naturlige utskillelsen av svelget hår. I løpet av de varme sommermånedene pleier sibirkatten den kortere pelsen sin som regel på egenhånd.
Bortsett fra pelspleien er en artsriktig ernæring avgjørende for at sibirkatten din kan nyte et langt, sunt og aktivt katteliv. Som kjøtteter trenger dyrene fôr med mye sunt protein. Karbohydrater kan kun utnyttes i liten grad. Den årlige kontrolltimen hos dyrlegen hjelper med å oppdage eventuelle helseproblemer tidlig, samt avklare spørsmål vedrørende ernæring og stell av katten.
© SergeyCash / stock.adobe.com
Sibirkatter er opprinnelige dyr. I og med at avlen av de robuste kattene fortsatt er veldig ung, finnes det knapt noen rasetypiske arvesykdommer. Ved krysning med fremmede raser og linjeavl kan det selvsagt likevel forekomme arvelige sykdommer.
Det beste middelet mot slike sykdommer er en gjennomtenkt og profesjonell oppdrett, som unngår innavl og verdsetter et sunt avlsmål. Oppdrettere av denne rasen har i likhet med kjøperne et stort ansvar for å bevare kattene fra arvelige sykdommer også i framtiden.
For deg som kjøper er det spesielt viktig at dyrene kun kommer fra en profesjonell oppdretter. Annonser som lover «rasedyr til en liten penge» kan friste, men er i virkeligheten ofte dubiøse. Som oftest blir dyrenes velferd nedprioritert i slike tilfeller. Katteoppdrett er en dyr hobby. De som ønsker å tjene penger på salget av dyrene sine sparer som regel på fôr, levekår, helseforebyggende tiltak og gjennomtenkt parring av avlsdyrene.
En oppdretter som tar ansvar for dyrene sine og deres avkom kutter ikke på pengene og anstrengelse sine. Regelmessige besøk hos dyrlegen, samt tester for kjente arvesykdommer som HCM og nyrecyster tilhører standarden. Oppdretteren bør kunne presentere testresultatene.
Profesjonelle oppdrettere sørger også for å ta ut syke dyr fra avlen og at disse omplasseres om nødvendig. Avlsforeninger er ikke bare der for å utstede dokumenter. De kontrollerer også avlsstandarden. De som driver en profesjonell oppdrett er derfor også medlem i en av de mange katteraseklubbene.
Fram til kattungene er klar til å flytte inn i det nye hjemmet sitt, må de tilbringe minst 12 uker sammen med moren og søskenflokken sin. Dette er en meget viktig fase i livet til en katt, da de preges og lærer alt som forbereder dem på et langt og sunt katteliv. Oppdretteren følger dyrene døgnet rundt og sørger for at de har alt de trenger for en god oppvekst. I tillegg besvarer oppdretteren gledelig spørsmålene som dukker opp blant de som ønsker å kjøpe en sibirkatt – både før og etter at katten har flyttet til sitt nye hjem.
Alt dette koster selvsagt penger. For å dekke utgiftene sine, er profesjonelle oppdrettere nødt til å beregne en viss kjøpspris per dyr. Sibirkatter fra en registrert oppdrett kan koste mellom 10.000 og 20.000 kr. Spesielt om man ikke ønsker å holde en sibirkatt for seg selv, kan det oppstå betydelige utgifter. Til gjengjeld får du ideelt sett et godt sosialisert, friskt dyr som du kan tilbringe mange fine år sammen med.
Et annet alternativ er å besøke et dyrehjem. Her venter mange katter på et nytt, kjærlig hjem. Blant disse dyrene kan man delvis også finne langhårede rasekatter.
Vi ønsker deg og sibirkatten din en fantastisk tid sammen!
Maine Coon er blitt en av de mest populære katterasene i verden og har også fått økende popularitet i Norge. Dette skyldes trolig deres naturlige lynne, robusthet og flotte karakter.
Den norske skogkatten har helt siden begynnelsen utviklet seg uten menneskelig innflytelse i opprinnelseslandet Norge. Rasen begeistrer i dag katteelskere med sitt ville utseende og oppriktige karakter. Det er dog ikke bare kattens utseende som er opprinnelig hos denne rasen!
Sibirkatten er selve innbegrepet av en naturrase. De mellomstore kattene med sin kraftige kroppsbygning skal ha sin opprinnelse i Russland og ha utviklet seg helt uten menneskelig innflytelse. Målrettet avl startet ikke før på 80-tallet. Skogkattene, som også kalles «Sibirskaja koschka» i hjemlandet Russland, overbeviser sine fans med utseendet sitt og sin ukompliserte personlighet. Den fyldige pelsen til denne naturrasen er tilpasset de iskalde vinterne og varme sommerne i Sibir. Den varmer katten i den kalde årstiden og er lett nok for de varme sommermånedene.
